Det har snart gått ett år siden Carl-Ole og Lene Camilla Uhlen sammen med sønnen flyttet til Folldal. Hva har dette året bydd på for dem?
1. mai flyttet de inn i det nyoppussede hjemmet, barndomshjemmet til Carl-Ole.
– Jeg arvet det da mor døde. Siden da har vi vært her mye på ferier. Det var fruen som satte oss på idéen om å flytte hit. Jeg har egentlig kategorisk nektet på det hele tida, sier Carl-Ole.
Veldig god timing
Det er tirsdag. Både Carl-Ole og Lene Camilla er hjemme, sønnen er på skola. De har bryllupsdag i dag, men feiringa ble gjort unna dagen før. Carl-Ole virker mest interessert i hvor mye solcellene på taket produserer. På sommeren er de selvforsynt med strøm. Egentlig har han hjemmekontor – som vanlig.
– Jeg jobber med administrasjon i TietoEvry. Er kundekontakt eller service manager, som det så fint heter, sier Carl-Ole.
– Du måtte kanskje hatt hjemmekontor uansett nå?
Han nikker.
– Vi timet flyttinga helt perfekt. Jeg får masse skryt fra folk for det, sier han og ler.
Mens folk rømmer Oslo-kontorene til fordel for hytta på fjellet, har han tatt steget permanent. Lene Camilla er sykmeldt og skal operere armen i disse dager.
– Egentlig jobber jeg som frisør og innen helsefag, sier hun.
Neppe den verste yrkesvegen når det gjelder jobb her i distriktet, nevner jeg i forbifarten. Hun nikker.
– Det er koselig å få så mange henvendelser. De kontakter meg og lurer på om jeg har lyst til å jobbe hos dem, for de har ledig plass, sier hun og smiler.
– Det er så deilig!
Så begge har jobb. Sønnen går på skola. Bra! Hvordan har livet ellers vært det siste året?
– Vi har det veldig fint her, sier Carl-Ole mens kona nikker.
– Vi har ikke savnet Enebakk i det hele tatt, sier hun.
– Jeg husker nesten ikke hvor vi bodde hen, sier han og ler hjertelig.
Hun gir han et skarpt blikk. Han modererer seg litt, men poenget er det samme: Livet i Folldal er godt.
– Her er det bare å gå rett ut døra, så er det rett opp på fjellet. Det er så deilig, sier Lene Camilla mens hun ser mot sollyset som strømmer inn gjennom vinduene på kjøkkenet.
– Siden vi flyttet hit har vi hatt besøk nesten hver helg. Totalt er det vel 30 personer sørfra som har vært her, fortsetter hun.
– Vi hadde aldri så mye besøk da vi bodde sørafor, sier Carl-Ole.
Han nevner flere som nå leker med tanken om å slå følge – permanent – før samtalen dreier over på sønnen, Iver. 13 elever er de i klassen hans. Foreldrene roser både skolen og lærerne.
– Det hender han prater om det gamle huset, men det er ikke så rart, sier Lene Camilla.
– Dessuten savner han nok McDonalds litt, men det her er en bra plass å vokse opp. Det virker som det er mer å finne på ute her, sier Carl-Ole.
– Han har en bestekompis som er her hele tida. Også er det unger i forskjellig alder som ringer på og lurer på om de skal finne på noe sammen. Han virker fornøyd, fortsetter hun.
Noe som mangler?
Jeg spør dem om det sosiale livet. Hvordan det var for Carl-Ole å komme tilbake til hjembygda?
– Her kan du være så sosial som du selv vil. For meg kan en liten tur på Joker ta 90 minutter. Jeg prater med alle! Det kan skvette til en og annen folldøl hvis han blir snakket til, men hilser du til folk i Enebakk tror de du er gal. I hvert fall de to første årene, sier Carl-Ole og ler hjertelig.
– Det er mange åpne folk her. Så hyggelig at dere kommer flyttende, er det mange som har sagt til oss. Jeg synes det er lett å få kontakt med og bli kjent med folk her. Så lenge en har unger, henter og bringer og treffes i sosiale sammenhenger går det greit, sier Lene Camilla.
På vei ut spør jeg om det er noe de savner i Folldal.
– Jeg kan ikke si det. Det er alltids mulig å dra sørover på besøk. Da er det alltid veldig godt å komme tilbake, sier Lene Camilla.
– Kanskje platesjappa på Lillestrøm, sier Carl-Ole og ler mens han vinker og lukker døra etter meg.
