I kjelleren har John Nyvoll en helt spesiell bil. En T-Ford speedster 1922-modell han har bygd opp fra en haug med deler. Deler han har samlet gjennom hele livet. To år viet han til restaureringsprosjektet.
– Den kommer opprinnelig fra Solør. Historien før den tid er borte. Forrige eier var på tur med den transsibirske jernbanen da jeg ville registrere bilen. Hun beklaget seg over sen underskrift av salgsmeldingen, sier Nyvoll og ler.
Omtrent det eneste som stammer fra den opprinnelige bilen er motoren. Fra serienummeret klarte Nyvoll å spore opp bilen.
Ikke eneste kjøretøy
Det er ikke tvil om at T-Forden har hedersplassen. Varm garasje i hovedhuset. Resten av kjøretøyene må finne seg i å bli henvist til en annen garasje.
– Jeg flyttet hit og bygde garasjen da det ble slutt på Hjerkinn, forteller han.
Han viser meg om i garasjen hvor han jobbet i perioden fra Folldal verk la ned på Hjerkinn fram til han ble pensjonist. Ved siden av bilene er garasjen plassen for deler. Massevis av deler. På utsida også.
– Jeg har et helt T-Ford-karosseri stående nedpakka ute og sju motorblokker stående her. Jeg har girkasser, og for- og bakakslinger. Pluss en hel masse andre deler, sier han mens vi baner oss vei mot det innerste løpet.
– Det er bærre plastikk. De har ikke engang råd til å koste på seg skikkelige skruer, sier han og peker opp på den moderne bilen på bukken og de rustne spikerne i hjulbuene.
Han rister på hodet. Ikke akkurat imponert.
– I 1991 fikk jeg tak i denne, sier han i det vi når innerste avdeling.
Stor og lang. Flotte linjer. Også denne en Ford.
– Det er en 1946-modell. Det var en som skulle utenlands og hadde problemer med å bli kvitt bilen, sier han.
Han forteller om en utmerket handel. Billig var den visst også.
– Jeg har kjørt Flåklypa Grand Prix med den 14 ganger. Det er artig å kjøre, men det er langt å hjulkjøre, sier han om turen til Lom og Skjåk.
Tilbake til T-Forden
Selv om 1946-modellen er staselig, er det 1922-modellen som har hedersplassen. Bygget opp helt fra grunnen av Nyvoll selv, riktignok med god hjelp.
– Ja, det er nesten en lokalprodusert bil, sier han og ler.
Han måtte kjøpe panser, eksosanlegg og fjærer til girboksen. Resten har han laget selv.
– Jeg lagde maler til skjermene. Tronslien lakkerte og bøyde dem til. Treverket på bilen var den pensjonert snekker som hjalp meg med. Kalesjen og det innvendig er sydd av meg og kjerringa, sier han.
Til og med skiltene har han laget selv.
– For i 1922 lagde de skiltene sjøl, sier han og ler.
Mens han var i gang med restaureringen senket han bilen og satte på noen moderne detaljer, som blinklys.
– Bilen ble mye bedre etter at jeg fikk senket den. Med 22 hestekrefter i motoren gjør den 70 km/t på flatene, forteller han.
Bilen ble teattstelt, som han selv sier, i 1994. Den har gått uten problemer helt til nå.
– Bremsene var så dårlige at det ikke var noe å stoppe med, så i vinter har jeg tatt girkassa. Bremsen for kardang-enheten sitter i girkassa, og båndene sitter på bakerste trommel, forklarer han.
Etter godt og vel 100 år på veien, er det én ting som ikke endrer seg.
– Det er ikke store summer det er snakk om, men jeg betaler fortsatt veiavgift. Og forsikring, sier han avslutningsvis.
