Første gang Solveig og Christian Thoresen kom til Dalholen var i 1975. Siden den gang har campingvogna stått ved Fjellsyn camping hver eneste vinter.
– Vi kom hit første gang høsten 1975 fordi jeg har en svoger som hadde vært her to sesonger tidligere. Han skrøt veldig av skimulighetene og naturen her. Så kjøpte vi oss campingvogn og var her på vintercamp i 1975, forteller Christian om første vinteren de var på besøk.
Dermed var det gjort!
Mange vogner, mange venner
De er begge født og oppvokst i Trondheim, og de første årene var det en gjeng trøndere som dominerte campingen.
– Da vi kom hit var det mange, mange vogner her, og vi hadde flere venner her også, sier Kjetil.
– I 1975 var det vel 80-90 vogner her, og det var mye møringer og trøndere, skyter Solveig inn.
– Av dem var det 10-12 vogner med kjente. Nå har mange av dem falt fra, for de ville til varmere strøk vinterstid, sier Christian og ler.
– Så hva er det som fortsatt lokker dere opp hit hver vinter?
– Vi er her for været og klimaet. Det er veldig medvirkende til at vi kommer tilbake år etter år, sier Solveig.
– Det er mye snø her, men samtidig ikke så mye at du føler at du må opp hit og sjekke taket, legger Christian til.
Turmulighetene og naturen er også viktige for dem.
– Vi brukte å dra mye til Vaffelhytta. Nå går vi innover til Kjerringa og lavoen. Jeg husker spesielt en av de første turene til Geitryggen. Da hadde vi ikke bedre vett enn at vi satte oss på dem mest vindfulle plassen, sier Christian og ler hjertelig.
Så blir han ettertenksom.
– Før var vi veldig mye på tur, men to kneoperasjoner begrenser den typen aktivitet, sier han.
Heldigvis har de bevart det gode forholdet de fikk til vertskapet.
– Vi er både på hilse- og nikkefot, sier Christian spøkefullt.
– Lars slår på tråden av og til, det er trivelig. Også hender det han trenger en håndsrekning og er innom for en prat, fortsetter han.
To vogner og spikertelt
Nettopp det gode forholdet til vertskapet har gjort dem mer etablert – på mange måter – i Folldal.
– Før kjørte vi vogna til Trondheim og sommerplassen i starten av mai, og opp igjen hit i september. Vi holdt på med det i ti år, forteller Solveig.
– Så lurte jeg på om jeg fikk sette opp spikertelt, og da sa Lars at han hadde ei gammel hytte jeg kunne overta, sier Christian.
Som sagt, så gjort. Campinghytta fra 60-tallet ble restaurert. Ytterkledningen ble revet av, nye vinduer satt inn. Hele hytta ble isolert og strøm ble lagt inn.
– Så kom Folldal Maskin hit med langgafler og flyttet den hit, sier Christian og peker rett ned i sofaen.
Han innrømmer gjerne at han var motstander av spikertelt. Det var ikke nødvendig, mente han.
– Det er ikke bestandig en skal være så stor i sneipen, sier han og flirer godt.
– Det har blitt et helt annet bruksområde med spikertelt, og bruken øker, sier Solveig mens ektemannens latter ebber ut.
På baksiden har de bygd ei lita bu med kjøkken, kjøl og frys. Kjøkkenet er hentet fra campinghytta de har gjort om til spikertelt.
– Så, for noen år siden, kjøpte vi ei ny vogn. Maken til den vi har her. Den har vi nå på sommerplassen, så nå er vi fullrigget på to plasser, sier Christian.
– Det gjør at vi er her en del på sommeren også, fordi det ofte er veldig fint vær her. Da går vi på de mange skogsveien som er i området, sier Solveig.
– Det er mer enn nok å finne på for den som det kribler i, sier Christian.
Selv om de har vært lite i Dalholen denne vinteren, er det neppe siste gang de besøker bygda.
– Nå har vi nesten ikke vært her siden første helga i desember. Da hentet jeg baksten som jeg hadde bestilt. Det er fantastiske dovrebrød og flatbrød som jeg blir begunstiget med, sier Christian.
– Det har vært vært svinkaldt, så det har ikke hatt noen hensikt å dra hit, forklarer Solveig.
– Det blir en del reiser utenlands også, men det er godt å komme hjem. Vi har mange bruksdøgn her i vinterhalvåret, sier Christian.
– Vi er pensjonister, så vi kan ikke sitte og sture i huset i byen, sier de, smiler og vinker farvel.