Dette er en historie om fire gode kamerater som ble til tre. En lang historie om jakt og naturopplevelser. Fotturer i fjellet og fiske. Om snø, poteter, ved og en gammel Lada. Og om helikopter, badestamp og flybensin – og en neverlur.
Denne historien er en sånn som må startes fra slutten. I det jeg går ut i den mørke natta på Døllia. Jeg har nettopp sagt takk for laget til Tommy Bruland, Per Kristian Hoff og Svein Overrein. Lyden av døra henger så vidt igjen i dørkarmen, men bare suset fra fjellet kan høres når en annen lyd kommer. Den som får det til å gå opp for meg hvorfor de har vært her hver høst i 30 år.
En neverlur og en badestamp
En neverlur. Litt ustødig og amatørmessig fra naboeiendommen. Det bringer meg tilbake til praten med de tre karene. Om samholdet som finnes her.
– Det er et godt samkvem med de som er på nabosetra, sier Tommy og trekker på smilebåndet.
Vi sitter rundt bordet, inne i seterbygningen. Jeg på ene langenden, Per Kristian og Svein på andre siden, i benken ved vinduet. Tommy sitter ved kortenden. Han står for mye av snakkinga. Ikke at de andre er tause. Det er bare han som gjerne starter på historiene. Så slenger de to andre seg på.
– Og det er et godt jegermiljø på Døllia. Vi er ofte fem eller seks i stampen. Da flyter det over, sier han og ler over dobbeltbetydningen.
– Men vi jakter ikke sammen, det blir for mange, fortsetter han.
I stampen er det allerede grei temp. Han la på skikkelig omtrent samtidig med min ankomst. Mens temperaturen stiger i stampen rekker vi en prat om historien deres ved Døllia.
– En kollega av oss, Rolf Dalen, sa at det var så fint å jakte her, forteller Tommy om hvordan det hele startet.
– Den gang var det bare jeg som hadde jaktkort, overtar Svein.
– Jeg var lærlingen. Gikk i olabukse, gummistøvler og gammel militærjakke i fjellet, fortsetter Tommy.
– Og jeg kom inn seks eller sju år etter at de andre, så jeg er på opplæring, sier Per Kristian og ler.
– Uansett, fortsetter Tommy etter at latteren har stilnet.
– Rolf tipset oss om Erling, men her var det fortsatt drift på setra og Erling leide den ikke ut på den tida. Så første året var vi på nabosetra, før vi fikk låne her i 1991.
Han understreker ordet låner når han snakker om Erling og setra.
FUNDIN: Fra setra til Erling Steigen ser du Fundin mot sør-vest. Mot sør-øst har du utsikt mot mye av Einunndalen. 
SETERBYGGET: Det er dette seterbygget de tre karene fra Oslo leier hver høst.
Et godt alibi
Joda, de betaler en liten sum for å bruke setra et par uker i året, men det de får igjen er verdt så utrolig mye mer.
– Du vet, jakt er bare alibiet. For oss er naturopplevelser det viktigste, sier Tommy.
Så forteller de om alle møtene med naturen – med dyrene. Per Kristian først.
– Jeg holdt på å bli tatt av ei ugle, sier han og smiler bredt.
– Vi var oppe ved Borkhussetra, på ei myr i der, da jeg kom over ei rype på bakken. Jeg plukket den opp og kjente at den fortsatt var varm. Noe mer rakk jeg ikke tenke før jeg hørte en lyd, forteller han entusiastisk.
Han tar hendene opp, bak hodet og kaster de fram samtidig som han lager en kraftig suselyd.
– Voosj! Hørte jeg rett forbi ørene, sier han med vidåpne øyne.
– Det var nok ei snøugle som akkurat hadde slått i hjel ei rype i lufta. Den trodde sikkert at jeg prøvde å ta ifra henne byttet, fortsetter han.
PILESPISS: Denne pilespissen fra steinalderen fant de under besøket nå i høst. Funnet gjorde de rett under toppen på Høg-Gia. 
LANDSKAP: Børsa må være med på jakt, men det er naturopplevelsene som er i fokus under besøkene i Døllia.
Jerven så de i levende live ved Småbakkan.
– Det var nysnø, så den var helt glinsende i pelsen, sier Tommy.
De forteller om fjellreven ved Høgegga. Om møter med store elgokser. Om havørn og kongeørn. Om reinsbukker i slåsskamp.
– Vi satt oppe ved Steinhøa og åt lunsj en ettermiddag da vi hørte at det smalt skikkelig rett bak oss. Da var det to reinsbukker som stod og sloss – så mosen skvatt. De minnene sitter bare i hodet, for vi hadde hverken mobil eller kamera, forteller Tommy.
Så forteller de om sistemann, som var en ivrig fisker
– Han fisket i alle bekker som fins rundt her. Den største fisken han fikk var vel 15 centimeter, sier Stein og ler hjertelig.
Fire blir til tre
Cotes-du-Rhone – i kartong – har kommet på bordet. De fyller i glassene.
– Jaktdrikke, kommer det med et lite smil fra Tommy.
Den er til middagen som nå putrer på komfyren. De har aldri trengt drikke for å bearbeide savnet etter kameraten. Det holder med det de har lært gjennom jobben – og bare det å være på Døllia. Vi tar det fra starten.
– Vi jobbet sammen i politiet i flere år, men nå er vi pensjonister, sier Tommy.
Henholdsvis 2014, 2015 og 2016 for Tommy, Per Kristian og Svein.
– Vi gikk på politiskolen sammen i 1978, så vi møttes der, fortsetter Tommy.
– Vi to gikk i samme klasse, et par år etter Tommy, sier Svein og peker, først på Per Kristian, så på Tommy.
Sammen med Svend Arne Eriksen var de på Døllia hver høst siden 1990. Helst to perioder, én i september og én i oktober, i de tider snøen faller. Fram til 2011.
– Det er ti år siden i år, sier Tommy og fortsetter med å fortelle om hva som skjedde den natta.
– Vi hadde lagt oss. Så hørte jeg Svend lage lyder oppe i køya, sier han og lager gurglelyder.
– Et øyeblikk trodde jeg han tulla, men jeg skjønte fort at det var alvor.
De forteller at luftambulansen kom etter 40 minutter. Imens utførte de hjerte- og lungeredning.
– Vi lå og blåste på han i 45 minutter, sier Tommy.
– Skjønte dere han var død da han dro?
– Ja, sier Tommy stille.
– Men vi måtte prøve.
Helikopter og flybensin
Mer sier de ikke om den kvelden.
– Vi ble igjen her to dager etter at det skjedde, for vi mistet en kompis her og vi debriefet her. Det var veldig godt, sier Tommy.
– Vi var på mange måter heldige, for vi er vant til å håndtere vanskelige situasjoner fra jobben, sier Per Kristian.
– Ja, kommunen slapp å sette krisestab, sier Svein.
Så er latteren der igjen.
– Vi har aldri følt det har vært tungt å komme hit, tvert imot! Vi har’n med oss opp hit, sier Tommy med et smil.
Opp til Døllia, ja. Svein skifter tema og kommer med en historie om alternativ transport til fjells.
– En gang tok jeg toget opp til Hjerkinn. De andre skulle hente meg her. På toget traff jeg to trivelige, kvinnelige soldater som også skulle til Hjerkinn, og kom i snakk med dem. De var interessert i hvor jeg skulle etter Hjerkinn, så jeg sa at jeg skulle til Døllia. Da lurte de fælt på hvordan jeg skulle komme meg videre. Med helikopter, svarte jeg.
Han smiler bredt og humrer.
– De trodde det bare var sprøyt, så de gikk. Skal si de ble overrasket da de gikk av toget, og fikk se lysene og høre lyden fra helikopteret som gikk inn for landing. Enda mer overrasket ble de da jeg steg om bord, sier Svein og ler.
Nevnte jeg at Per Kristian jobbet som helikopterpilot? Det var jobben hans, og av og til fikk han bruke helikopteret til Døllia. Det har gitt opphav til mange gode historier. Per Kristian henter et bilde, viser meg og tar over som forteller.
– Drivstoffet må tappes av helikopteret hver ettermiddag for å unngå kondens, så en kveld fyrte vi opp stampen med slik bensin. Vi prøvde å posjere egg oppi der, men det fungerte dårlig. Det ble bare to gule plommer på bunnen, sier han og ler sammen med de andre.
Jakt på historier
Det er disse historiene som sitter igjen hos dem, ikke selve jakta.
– Jeg husker vi kjørte Lada opp hit. Vi lasta’n full med ved og poteter fra Erling. Det var så vidt vi kom hjem igjen, for den gikk bare på tre sylindre, sier Tommy.
Han blar i gamle bilder på mobilen. De to andre blar i dagboka og prøver å finne ut hvor gode jaktår de har hatt.
– Nei, det var ikke den. Den Lada’n gikk på alle fire. Den du snakker om var en annen, sier Svein.
– Se så blank! Det måtte vel akkurat ha kommet ei regnskur, sier Per Kristian og ler når Tommy viser fram bildet av Lada 1500’n.
– Det har vært flere ganger vi har vært i tvil om vi kom oss hjem. Når det er nordavind og det kommer 20 centimeter med nysnø. Da kjører vi etter størkna gress langs veien, sier Tommy.
Imens har de to andre kommet fram til en slags konklusjon hva gjelder jakta.
– I 2008 fikk vi 34 ryper. I 2006 fikk vi 52. I 2005 var det 45. Og i 2001 fikk vi 61, sier Per Kristian.
– Før fikk vi veldig mye fugl, opptil 64 stykker på fire mann i løpet av ei uke, sier Svein.
– I starten av 2000 var det mye fugl, så vi lå lenge rundt 30-tallet, sier Tommy.
– Hvor mange har dere fått i år?
– Fire til sammen. Vi har sett mye mindre i år, sier Tommy.
– Det er mye falk og musvåk her. Vi har fast seks stykker som henger over her. De skremmer fuglene, forklarer Svein.
Det minner Tommy på en historie.
– Vi har alltid rypene hengende i rommet ved siden av, sier han og peker mot døra inn til naborommet.
– Ett år hadde en røyskatt kommet inn og tenkt at den kunne forsyne seg av fuglene. Så da hadde den gnagd av halsen på ei av rypene slik at kroppen falt ned. Kroppen hadde den så forsøkt å slepe gjennom veggen og ut. Så det året fant vi igjen en rypeskrott inne i veggen, sier han og ler.
Badestamp og stjerneklart
Historiene kommer trillende jevnt hele kvelden. Altfor mange til å få med her. Før middagen kommer på bordet rekker jeg å spørre hvilke av historiene de husker best.
– Å se en jerv i live, det var spesielt, sier Tommy.
– En jaktfalk som tar rype i lufta. Rypa suste forbi ørene og inn i bjørkekrattet med en jaktfalk i full fart etter. Den bare la vingene inn til siden og fløy gjennom. Helt utrolig at de klarer å beregne det og at de ikke brekker noe. Helt rått, helt fantastisk, sier Svein.
– For meg er det historia med ugla som angrep meg, sier Per Kristian.
Så følger de meg ut døra.
– Jeg tror det blir stjerneklart i kveld, sier Per Kristian mens de ennå står i døråpningen.
– Det hadde vært helt topp, sier Svein.
– Det er verdens fineste stjernehimmel her, for det finnes ikke ei lampe. Det er kølmørkt, sier Tommy.
Jeg snur meg og stiller et siste spørsmål
– Hvor lenge vil dere komme tilbake hit til Døllia, tror dere?
– Så lenge helsa holder, sier Tommy.
– Erling tenkte å sette opp rampe for gåstolen og rullestolen, sier Svein.
– Og heisesystem på dass, sier Per Kristian.
Vi ler i det døra lukkes. Så høres en neverlur.
