Tenk å få se både en Volvo Amazon og en Opel Rekord fra 70-tallet på samme bilstevne, Folldal Grand Prix på Hjerkinn. Amazonen må vente, for i dag får du et gjensyn med Håvard Dahlen og hans Opel Rekord 1900 1975-modell, 2-dørs cupé. Du husker kanskje begge to?
Jeg tror enhver bil har sjel. Det gjelder bare å eie den lenge nok, kjøre langt nok, ende i grøfta ofte nok og banne nok over den til å få fram personligheten. Da får du samme forholdet til din bil som Håvard har til Opelen. Den blir et familiemedlem.
Lovet å ikke selge
Det er en flott dag på Hjerkinn. Det vil si det er en flott dag å sitte inne i en bil. På Hjerkinn. Utafor glaset blåser det 10-12 sekundmeter. Gradestokken er halvmidt nedpå minussida. Greit, greit, kanskje litt over. Den nesten 50 år gamle Opelen er ikke like tett som den en gang var, og varmapparatet står fordi motoren står. Kanskje i påvente av strabasene som venter ute på isbanen. Hva vet vel jeg? Det er så vidt kulepenna fungerer – etter et par minutter i bukselomma. Ved siden av sitter Håvard, tilbakelent mot seter trukket i tigerskinn, et av mange minner fra ungdomstida.
– Opelen, det er nesten som å ha hund. Den er et familiemedlem. Som elghunden til Atle Nyhus.
Han ler og peker på terninger i frontruta og militære utmerkelser i taket. Forteller om minnene, opplevelsene og alt de har vært gjennom sammen.
– Jeg lovet mor mi å aldri selge bilen, og hun gikk bort før jul.
Jeg har ingen tro på at det løftet noen gang blir brutt. Bare hør på historiene.
Flammer i taket
Forestill deg en vårdag i 1975. En skinnende ny Opel glir elegant langs veiene rundt Oslo. Snart skal den få et nytt hjem.
– Bilen ble kjøpt på Lillestrøm av far min, Oddvar Dahlen. Den gikk som demobil der første året. Jeg tok over bilen i 1987. Da var jeg 18 år. Noe av det første jeg gjorde var å sette på Commodor baklys og grill foran. På den måten trodde folk det var en 6-sylindra motor som satt i den, i stedet for den 4-sylindra som faktisk satt i den.
I bilmiljøet i Folldal var det mange som hadde Commodor, Rekordens storebror, og andre store biler.
– Her kjørte de Ford Granada 2.8 Ghia og Opel Commodore. Det var flere som hadde det oppi her. En «guttunge» like gammel som meg hadde en Commodore, husker jeg. Han ville hele tida kappkjøre, men jeg sa alltid nei, for jeg visste dette bare var en Rekord. Så jeg hadde ikke sjanse. Kikken hadde en fin Granada 2.8 Ghia. Jeg var litt misunnelig på den. Også er det en annen bil jeg husker. En Mazda 929 som tilhørte Atle Nyhus. Den var blå metallic og hadde fem gir. De gikk så fort, de bilene der! Arve på Dalholen hadde Camaro. 8-sylindra med lystgass. Det var det verste vi hadde hørt om! Også var det noen som drev med dragracing. Hva var det de het igjen?
Han sitter lenge og tenker, men må til slutt ta opp telefonen og ringe.
– Hva var det de som drev med dragracing het?
Han lytter lenge mens andre enden forteller.
– Var det ikke han som pissa i vedkassa under en fest?
Han ler, får ingen navn og må legge på. Så fortsetter han å fortelle om bilene i Folldal.
– Jeg husker en annen hadde Ford Torino. Påstod at det sto flammer ut fra motorrommet som brente hull i taket. Det var bare løgner, har de fortalt senere, sier han og humrer.
160 i Drivdalen, kastet egg mot rektor
Mange av opplevelsene med bilen er knyttet til Folldal, Dalholen og Stjørdal.
– Bilen har gått mange turer fra Stjørdal til Dalholen. Jeg husker farmor bestemte at jeg og kjæresten min ikke fikk lov til å ligge på samme rom når vi var på besøk, så da dro vi like godt til søskenbarnet mitt, Ingrid Dahlen, på Nilsgårdssætre i Kakelldalen. Bilen har sine runder i Kakelldalen. En gang tok jeg med onkelen min, Herleif Dahlen, til Oppdal for å vise hvor fort bilen gikk. Vi kjørte ned Drivdalen i 160! Da var han livredd. Det var det forteste han noen gang hadde kjørt, sa han.
I Stjørdal var både Håvard og Opelen en del av bilmiljøet.
– Det stod i VG en gang at det var Norges svar på Chicago. Det var en del bråk med ungdommer på kvelden. Opelen gikk opp og ned gata på Stjørdal. Bilene var vårt samlingspunkt der. Jeg husker godt én episode fra russetida. Jeg har et søskenbarn i Trondheim. Han hadde motorsykkel, jeg hadde bil, og en dag byttet vi. Jeg kjørte meg en tur med motorsykkelen, men russen i Trondheim tok Opelen og kjørte til Charlottenlund skole. Der kjørte de forbi kontoret til rektoren og kastet egg på vinduene hans. Rektor tok naturligvis nummeret på bilen. Så ringte han eieren, som fortsatt var min far. Jeg husket han satt i stolen og ventet på meg da jeg kom hjem. Han bare satt der med et bistert uttrykk i ansiktet. Det var vel litt uventet for han å bli oppringt av en rektor med beskyldninger om å ha kastet egg, sier Håvard og ler hjertelig.
Pensjonist i Dalholen
I dag lever Opelen pensjonisttilværelsen i Dalholen, men før vi kommer dit har Håvard to historier til fra ungdomstida.
– Jeg hadde ikke fått førerkort ennå, så jeg fikk sitte på med Kikken i Granadaen. Vi skulle i vei og se på fest, men det var ikke noen folk ute, så vi kjørte på Dag og Natt for å kjøpe hamburger. Det var faktisk noen som brukte å kjøre fra Stjørdal for å kjøpe burger der. Så fikk vi høre at Terje Tysland spilte på Elverum. Dermed dro vi dit. Jeg kom hjem klokka sju på morgenen, og så skulle jeg på skitur med familien klokka ni. Det var så vidt jeg klarte å holde meg våken.
En av de virkelig praktiske tingene med Opelen er at setene kan legges ned, omtrent som senger.
– Jeg husker jeg var på tur til Mantorp for å se på dragracing sammen med kjæresten min. Jeg var vel rundt 19 år. Da husker jeg vi lå i bilen fordi det regnet så mye. En annen gang var jeg og tre kamerater til Verdal på countryfestival. Da la vi ned setene, og det var full fest i bilen. Jeg vet ærlig talt ikke hvor mange det var i bilen samtidig. Kameraten min, Idar, ordna seg kjæreste fra Verdal den kvelden. Det var sikkert på grunn av den tøffe bilen.
Som sagt er Opelen mer eller mindre blitt pensjonist nå.
– Det er to år siden jeg kjøpte hytte i Dalholen, og etter det har Opelen stått her og blitt brukt som fritidsbil. Jeg kjører til Joker og kjøper kaffe. Den har det godt i Folldal. Tørr luft og lite salta veier. Jeg har slitt ut tre samboere, men Opelen har aldri sviktet meg. Den har gått litt over 400.000 kilometer og har aldri vært restaurert. Topplokket har vært av én gang for å skifte registerkjede. Det står fortsatt på spoilere og lys fra min tid som ungdom. Jeg har et håp om at Terje Odden skal pusse opp bilen. Gjerne gratis, sier han og gliser.
– Også har jeg et håp om å få med Anette på Joker på tur med Opelen til Setalsjølia i sommer.