De to siste årene har Roger Brendhagen brukt mye av tiden sin på Dovrefjell. Naturfotografen og Nikon-ambassadøren, som tidligere hadde over 300 reisedøgn i året, har bosatt seg i Folldal, akkurat på grensa til Dovrefjell
– Jeg har drømt om og rømt til fjells, sier den lettliva fotografen mens vi står og tar inn utsikten oppover mot Hjerkinn: Fjell på fjell så langt øyet kan se, badet i sol.
Drømt om Dovrefjell
Er det rart han trives her? Jeg tør påstå det er få plasser med en slik utsikt og et slikt dyreliv bokstavelig talt rett utenfor stuevinduet.
– Jeg har drømt om å bo på Dovrefjell i 20 år, fordi jeg har vært her seks til åtte uker hvert år med workshops på moskus, blant annet. Også har jeg jobbet selv med moskus, fjellrev og elg på Fokstumyra, sier han.
Det har gått to år siden han brått bestemte seg, meldte flytting og bosatte seg her.
– Året før pandemien hadde jeg 328 reisedøgn, og som naturfotograf gjør det ikke noe å bo midt i Oslo når du reiser så mye. Da koronaen kom og det plutselig ikke ble lov å dra utenlands, ble det brått en nedskalering i timeplanen min. Da blir Dovrefjell det perfekte utgangspunkt, sier Brendhagen og bruker fingrene som passer for å vise hvor sentralt Folldal egentlig er.
Før pandemien kom var planen at han skulle være på Hjerkinn fjellstue noen dager i midten av mai.
– Jeg har disponert en leilighet der i alle år, så jeg ringer opp og sier at jeg kommer neste uke. Det går fint, sier de, men hvis du har lyst kan du få bo nede på Ruste, sier han og humrer.
Anne Stine, som driver Hjerkinn Fjellstue, kjøpte gården noen år tidligere, og sokkelleiligheten var ledig for utleie.
– Når jeg kjører opp hit – det er en kilometer fra hovedveien – ser jeg tre elg, og hører ryper og jordugle. Det kommer litt brått på, men Anne Stine spør om jeg ikke skal flytte til fjellet nå, ettersom jeg ikke får reist noe sted. Så kikker jeg ut vinduet, og der går det fortsatt tre elg, jordugla flyr rett over taket, jeg hører rypa oppi lia og nede på jordet går to harer. Greit, jeg tar den, sier jeg til Anne Stine. Da jeg gikk ned til leiligheten tenkte jeg «fader, hva har jeg gjort?» Etter et par dager var den beste beslutningen jeg har gjort.
Ugle i månelys
Han husker godt mottakelsen han fikk i dagene etter han kom til Folldal. En kontrast til storbyen det også.
– Torsdag kveld lagde jeg et Facebook-innlegg rett før jeg la meg for kvelden om at jeg hadde drømt og rømt til fjells. Så kom det 8-10 linjer om hvorfor jeg hadde gjort det. Jeg fortalte om at jeg alltid hadde drømt om det, og nå var tiden inne. Fredag morgen våknet jeg av telefon fra NRK. De ville lage en sak på radioen om at Brendhagen hadde flyttet til Innlandet. Etterpå dro jeg ned til Dalholen, på Joker. Der kom damene, gav meg klem og sa «så hyggelig at du kommer hit». Så ringe ordføreren, og kom hjem til meg med en blomsterkvast og hyggelig gave. Hun inviterte meg på kommunehuset for mer kaffe også. Sånne ting skjer bare ikke på Frogner i Oslo. De på Kiwi i Bygdøy Allé kommer neppe bort til deg og sier velkommen til oss, sier han og ler hjertelig.
– Jeg ble tatt godt imot, og det setter jeg stor pris på!
Én av fordelene med å bo landlig til er de nær daglige elgrundene han kjører. Da kjører han en fast runde på utkikk etter nettopp elg – og andre dyr. Utstyret ligger klart i bilen. Det gjelder bare å ha tålmodighet. Som den gang han tok bildet av hornugla i silhuett mot månen. Et bilde som nå henger på veggen i leiligheten hans.
– 49 prosent av min jobb er å være feltbiolog. 1 prosent er å ta bildet. 50 prosent er å selge bildet eller bruke det til noe. Jo mer jeg vet om hornugler, desto mer flaks har jeg i felt. For ugler bruker jeg ofte kikkert først. Jeg kan observere dem noen dager før jeg setter meg til med en Jervenduk eller et fototelt. Så må de ventes ut.
– Så du må være skikkelig tålmodig?
– Ja! Jeg bruker å si at jeg har selektiv tålmodighet. En halvtime i kø langs veien, så mister jeg munn og mæle. Å sitte i et tre noen dager i strekk, pisse i ei bøtte og spise kun knekkebrød, det går fint.
– Var det så ille på dette bildet?
Nei. Eller jo. Jeg lå faktisk nede i et bekkefar som var dels tina. Så jeg var bløt og kald og sulten og pissatrengt, men når du får bildet, glemmer du alt.
